People

Ed Gein: The True Story of the Plainfield Ghoul Who Inspired ‘Psycho’ and Modern Horror

Ed Gein. By https://humple.club/uploads/posts/2022-11/1669045023_48-humple-club-p-ed-gein-kostyum-zhenskie-oboi-54.jpg, Fair use, https://en.wikipedia.org/w/index.php?curid=5618251

Penelope H. Fritz 27 August 2025, 3:52 pm

The Disappearance of Bernice Worden

On the quiet morning of November 16, 1957, in the small, unassuming town of Plainfield, Wisconsin, 58-year-old Bernice Worden vanished from the hardware store she owned. The day was the opener of deer season, and with much of the town’s male population in the woods, the streets were unusually still. The tranquility was shattered around 5:00 p.m. when Worden’s son, Deputy Sheriff Frank Worden, entered the store to find a scene that immediately suggested violence. The cash register was open, and dark bloodstains marred the wooden floor.

As investigators began to piece together the events of the morning, a crucial clue emerged from the otherwise mundane records of the day’s business. The last receipt Bernice Worden had written was for a gallon of antifreeze. Frank Worden recalled a conversation that cast immediate suspicion on a local resident. He told his fellow officers that a reclusive and eccentric local handyman, 51-year-old Edward “Ed” Gein, had been in the store the previous evening and had mentioned he would return the next morning to purchase that very item. Gein, known to his neighbors as a harmless, if peculiar, man who did odd jobs and occasionally babysat, was now the primary suspect in a violent abduction.

Later that evening, authorities located Gein at a grocery store in West Plainfield and took him into custody. He had just finished having supper with some neighbors, a detail that highlighted the stark contrast between his placid public persona and the dark reality that was about to be uncovered. With Gein detained, officers from the Waushara County Sheriff’s Department drove out to his isolated, dilapidated farm to conduct a search that would expose a history of horror beyond their darkest imaginings.

A House of Unspeakable Horrors

The search of the Gein farm began under the shroud of a rural Wisconsin night. The property had no electricity, forcing the grim procession of law enforcement officers to rely on the stark beams of generators, searchlights, and handheld lanterns to cut through the darkness. Their investigation began in a shed on the property, and it was there that a deputy made the first of many ghastly discoveries. Hanging upside down from a crossbar by ropes at her wrists and a bar at her ankles was the decapitated body of Bernice Worden. Her torso had been eviscerated and “dressed out like a deer”. An autopsy would later confirm she had been killed with a.22-caliber rifle, and all the horrific mutilations had been performed after her death.

As the search moved from the shed to the main farmhouse, the full, unimaginable scope of Gein’s activities came into focus. The interior of the home was not merely a crime scene but a museum of the macabre, a testament to a decade of murder and grave robbing. The sheer volume and nature of the artifacts found within left seasoned investigators physically ill; some were forced to retreat outside for fresh air before they could continue their work.

The state of the farmhouse offered a chilling map of Gein’s fractured mind. While he preserved his mother’s rooms—the upstairs, the downstairs parlor, and her bedroom—as a pristine shrine, untouched since her death and sealed off from the rest of the house, his own living spaces had descended into a squalid workshop of horrors. This physical separation mirrored a profound psychological split. The shrine represented the idealized, consciously worshipped mother figure whose puritanical preachings had dominated his life. In stark contrast, the workshop was the domain of his repressed, unconscious rage and perverse desires, where he acted out his violent, fetishistic fantasies on surrogates—women who resembled his mother. He could not defile the idea of his mother, so he desecrated the bodies of others in his own profane space. The house itself stood as a physical manifestation of his psychosis: a sacred core surrounded by a landscape of desecration.

An official inventory of the items discovered cataloged a collection of atrocities that stunned the nation:

Human Remains as Decor and Utensils: Investigators found whole human bones and bone fragments scattered throughout the home. Four human skulls were affixed to Gein’s bedposts, while others, with the tops sawn off, were used as soup bowls. A wastebasket was made of human skin, several chairs were upholstered with it, and a lampshade had been fashioned from the skin of a human face.
Trophies and Grotesque Apparel: The search uncovered nine face masks made from the skin of female heads, carefully peeled from skulls and preserved. Other items included a corset made from a female torso skinned from the shoulders to the waist, leggings crafted from human leg skin, and a belt made from human nipples. In a shoebox, officers found nine preserved vulvas. Other discoveries included four noses, a pair of lips used as a drawstring for a window shade, and preserved female fingernails. Perhaps the most disturbing creation was a “woman suit,” a vest made of the preserved skin and flesh of a woman’s torso, complete with breasts.
Evidence of Confirmed Victims: The remains of Gein’s two known murder victims were also identified. Bernice Worden’s head was discovered in a burlap sack, and her heart was found in a plastic bag on the stove. The head of Mary Hogan, a local tavern owner who had vanished in 1954, was found in a box, and a mask made from her face was in a paper bag.

The artifacts were photographed at the state crime laboratory before being, as official reports stated, “decently disposed of”. The quiet handyman from Plainfield was now unmasked as the “Butcher of Plainfield,” a ghoul who had lived undetected among his neighbors for years.

The Making of a Monster: A Childhood in Isolation

To understand the horrors found on the Gein farm, one must look to the suffocating isolation and psychological torment of Edward Gein’s formative years. Born on August 27, 1906, in La Crosse, Wisconsin, he was the younger of two sons of George and Augusta Gein. The family dynamic was profoundly toxic. George Gein was a timid, alcoholic tanner who was often unemployed and was both verbally and physically abusive toward his sons.

The true authority in the household was Augusta. A domineering and fanatically religious woman, she held a fervent contempt for the world outside her home. She relentlessly preached to Ed and his older brother, Henry, that all women (besides herself) were instruments of the devil, and that lust and carnal desire were mortal sins. She would read them graphic passages from the Old Testament detailing divine retribution and prophesied that a great flood would come to wash away the sins of modern women. Augusta actively discouraged her sons from making friends, viewing any outside contact as a corrupting influence. Despite her verbal abuse and tyrannical control, Ed developed an intense, consuming devotion to her, a fixation that would later prove to be the nucleus of his pathology.

In 1914, seeking to further insulate her family from the perceived evils of society, Augusta sold the family’s grocery store in La Crosse and moved them to a secluded 275-acre farm on the outskirts of Plainfield. This physical isolation served to amplify the psychological prison she had already constructed for her sons. For years, Ed’s life was confined to the farm and the schoolhouse, with his mother as the sole arbiter of his reality.

A Family Destroyed, A Psyche Unleashed

The fragile and perverse world Augusta Gein had built began to crumble with a series of deaths that left Ed utterly alone, paving the way for his complete psychological collapse. The first to die was his father, George, who succumbed to heart failure brought on by his alcoholism in 1940 at the age of 66. His death left Ed and Henry to run the farm and take on odd jobs to support their mother.

Four years later, on May 16, 1944, Ed’s brother, Henry, died under circumstances that remain deeply suspicious. At 43, Henry had begun to voice concern over Ed’s unhealthy attachment to their mother and would occasionally challenge Augusta’s tyrannical views in Ed’s presence. On the day of his death, the brothers were burning marsh vegetation on the property when the fire reportedly got out of control. Ed later went to the police to report his brother missing, claiming they had become separated in the smoke and darkness.

However, when a search party arrived, Ed was able to lead them directly to Henry’s body, which was found lying face down in an area of the field that had not been touched by the fire. An examination of the body revealed that Henry had suffered severe bruises to his head, injuries inconsistent with death by fire or smoke inhalation. Despite this contradictory evidence, the local authorities, who reportedly did not believe the meek Ed was capable of violence, dismissed any notion of foul play. The county coroner officially listed the cause of death as asphyxiation, and no formal investigation was conducted nor was an autopsy performed. While many investigators would later come to suspect that Henry was Ed’s first victim, this assertion has never been proven.

The final and most devastating blow came on December 29, 1945, when Augusta died after a series of paralyzing strokes. Her death severed Gein’s last tie to his family and is widely considered the catalyst that sent him spiraling from a state of severe psychological repression into one of active, gruesome psychopathy. For the first time in his 39 years, Ed Gein was completely alone on the isolated farm with his dark and burgeoning obsessions.

The Ghoul’s Work: From Graves to Murder

In the solitary years following his mother’s death, Gein transformed the family farm into a laboratory for his depraved fantasies. He supported himself with a government farm subsidy and by taking on odd jobs as a local handyman, a role that kept him on the periphery of the community’s life. Alone in the decaying house, he sealed off his mother’s rooms and began to immerse himself in his obsessions, reading anatomy textbooks and pulp magazines filled with stories of Nazi medical experiments, head-shrinking, and cannibalism.

His descent began with grave robbing. Starting around 1947, Gein made dozens of nocturnal visits to three local cemeteries. He targeted the fresh graves of middle-aged women, particularly those he believed resembled his late mother. He later told investigators he often entered a “daze-like” state during these excursions. He would exhume the bodies, take them back to his farmhouse, and use his self-taught taxidermy skills to tan their skins and craft his macabre collection of household items and apparel. He admitted to successfully robbing nine graves and led authorities to their locations, where exhumations of several plots confirmed his story.

The murders Gein committed were not driven by passion or rage in the conventional sense, but were chillingly utilitarian acts. He did not seem to kill for the thrill of the act itself, but rather to acquire raw materials for his fetishistic rituals when his primary source—the cemeteries—proved insufficient. The murders were a functional means to an end, a prerequisite for the “real” work of dismemberment and crafting that fulfilled his ultimate fantasy: to create a “woman suit” from human skin so that he could, in his words, “become his mother”. This detached, practical approach to homicide underscores the primacy of his necrophilia and fetishism, distinguishing his pathology from that of serial killers who are primarily motivated by the act of killing itself.

His escalation from grave robber to murderer began in 1954.

Mary Hogan: On the night of December 8, 1954, Mary Hogan, the 51-year-old owner of a local tavern that Gein frequented, vanished. Investigators found a large pool of blood on the floor and a spent.32-caliber cartridge case, but Hogan’s body was gone. Years later, Gein would confess to shooting her, placing her body on a sled, and dragging it back to his farm. Her skull and a mask made from her face were among the horrors discovered in his house in 1957.
Bernice Worden: Three years later, on November 16, 1957, Gein committed his final confirmed murder. He entered the Plainfield hardware store, and when Bernice Worden was distracted, he loaded a.22-caliber rifle from the store’s display with a shell he had brought in his pocket and shot her. This act, born of the same grim necessity as the Hogan murder, would ultimately lead to his capture and expose the full depth of his depravity to the world.

Justice for a Madman: The Trial and Institutionalization

The case of Ed Gein presented an unprecedented challenge to the legal and psychiatric systems of the 1950s. On November 21, 1957, Gein was arraigned in Waushara County Court on one count of first-degree murder for the death of Bernice Worden. His lawyer entered a plea of not guilty by reason of insanity. After a psychiatric evaluation, Gein was diagnosed with schizophrenia and, on January 6, 1958, was declared mentally incompetent and unfit to stand trial.

Gein was subsequently committed to the Central State Hospital for the Criminally Insane in Waupun, Wisconsin, a maximum-security facility. For the next decade, he lived in confinement, later being transferred to the Mendota State Hospital in Madison. During this period, he was, by all accounts, a quiet and cooperative patient. He worked various jobs within the institutions, including as a mason’s assistant, carpenter’s assistant, and medical center aide, and never caused any trouble. This mild-mannered demeanor stood in such stark contrast to the gruesome nature of his crimes that it continued to perplex medical staff. The only behavior that reportedly troubled the staff was his habit of staring intently and disconcertingly at the female nurses and aides.

By 1968, doctors determined that Gein’s mental state had improved to the point where he was now competent to stand trial and could assist in his own defense. The trial began on November 7, 1968, nearly eleven years after his arrest. The prosecution, citing financial constraints, chose to try him only for the murder of Bernice Worden. The trial was bifurcated. In the first phase, a jury found him guilty of first-degree murder. The second phase was a bench trial before Judge Robert H. Gollmar to determine his sanity at the time of the crime. Judge Gollmar ultimately ruled that Gein was not guilty by reason of insanity, finding that he was psychotic when he killed Worden.

With this verdict, Gein was not sent to prison but was instead recommitted to the Central State Hospital to spend the remainder of his life in psychiatric care. Save for a failed petition for release in 1974, he lived out his days quietly within the walls of the institution, a “model patient” whose placid existence belied the horrors he had unleashed.

The Grandfather of Gore: Gein’s Enduring Cultural Shadow

The discovery of Ed Gein’s crimes in 1957 unleashed a media firestorm. Reporters from across the globe descended on the small Wisconsin town, and the story of the “Plainfield Ghoul” shocked and fascinated the public and the psychological community alike. More than just a lurid news story, Gein’s case tapped into a nascent post-war anxiety, shattering the idyllic image of small-town America and introducing a terrifying new archetype into the cultural lexicon: the quiet, unassuming neighbor who harbors monstrous secrets.

Gein’s most profound and lasting legacy, however, is his role as the unwilling muse for the modern horror genre. The specific, documented details of his psychosis—his relationship with his mother, his grave robbing, and his crafting of human remains—were so uniquely disturbing that they provided the raw material for some of fiction’s most iconic villains. While the films he inspired are not direct retellings of his life, they selectively borrowed key elements of his pathology to create enduring monsters.

Fictional Character	Film/Novel	Key Inspirations from Gein’s Case
Norman Bates	Psycho (1960)	Obsessive, pathological relationship with a deceased, domineering mother; isolation and psychological breakdown following her death; preserving his mother’s room as a shrine.
Leatherface	The Texas Chain Saw Massacre (1974)	Wearing masks crafted from human skin; decorating his home with furniture and trophies made from human bones and skin; the isolated, decrepit farmhouse setting.
Jame “Buffalo Bill” Gumb	The Silence of the Lambs (1991)	The desire to become a woman by creating a “woman suit” from the skin of female victims. This is the most direct and specific borrowing of Gein’s stated fantasy.

The immense popularity of these films has led to the conflation of their fictional narratives with the facts of Gein’s actual crimes. It is crucial to separate fact from fiction. Gein was not a chainsaw-wielding maniac, nor was he part of a cannibalistic family; though he made bowls from skulls, he denied engaging in cannibalism. He was a solitary figure whose confirmed victim count stands at two, not the dozens often implied by his cinematic counterparts. His true horror lay not in high body counts or dramatic chase scenes, but in the quiet, methodical desecration of the dead, born from a mind warped by isolation and obsession.

An Unmarked Grave in Plainfield

The physical remnants of Ed Gein’s life were systematically erased. His “house of horrors,” which had briefly become a morbid tourist attraction for curiosity seekers, was destroyed by a fire of suspicious origin on March 20, 1958, just before the property and its contents were scheduled to be auctioned. When Gein was informed of the fire while in custody, he reportedly shrugged his shoulders and said, “Just as well”. His car, which he had used to transport bodies, was sold at auction to a carnival sideshow operator who charged the public 25 cents for a viewing.

As his health failed in the late 1970s, Gein was transferred to the Mendota Mental Health Institute in Madison. He died there on July 26, 1984, at the age of 77, from respiratory failure secondary to lung cancer. He was buried in the Plainfield Cemetery, in the family plot between his parents and his brother Henry.

Even in death, his notoriety persisted. His gravestone became a target for souvenir hunters, who chipped away pieces of the stone over the years until, in June 2000, the entire tombstone was stolen. It was recovered a year later near Seattle and placed in storage at the Waushara County Sheriff’s Department to prevent further desecration. Today, the grave of Edward Gein lies unmarked, a silent plot of land in a quiet Wisconsin cemetery, offering no physical trace of the man whose gruesome deeds left an indelible and bloody mark on the American psyche.

Discussion

There are 0 comments.

```

Mennesker

Ed Gein: Den sanne historien om uhyret fra Plainfield som inspirerte ‘Psycho’ og moderne skrekk

Ed Gein. By https://humple.club/uploads/posts/2022-11/1669045023_48-humple-club-p-ed-gein-kostyum-zhenskie-oboi-54.jpg, Fair use, https://en.wikipedia.org/w/index.php?curid=5618251

Penelope H. Fritz 27 August 2025, 3:52 pm

Bernice Wordens forsvinning

På den stille morgenen den 16. november 1957, i den lille, beskjedne byen Plainfield i Wisconsin, forsvant 58 år gamle Bernice Worden fra jernvarehandelen hun eide. Dagen var åpningsdagen for hjortejaktsesongen, og med store deler av byens mannlige befolkning i skogen, var gatene uvanlig stille. Stillheten ble brutt rundt klokken 17.00 da Wordens sønn, visesheriff Frank Worden, kom inn i butikken og fant en scene som umiddelbart tydet på vold. Kassaapparatet var åpent, og mørke blodflekker preget tregulvet.

Da etterforskerne begynte å sette sammen hendelsene fra morgenen, dukket det opp et avgjørende spor fra dagens ellers hverdagslige forretningsregistre. Den siste kvitteringen Bernice Worden hadde skrevet, var for en gallon frostvæske. Frank Worden husket en samtale som umiddelbart kastet mistanke på en lokal innbygger. Han fortalte kollegene sine at en tilbaketrukket og eksentrisk lokal altmuligmann, 51 år gamle Edward “Ed” Gein, hadde vært i butikken kvelden før og nevnt at han ville komme tilbake neste morgen for å kjøpe akkurat den varen. Gein, kjent av naboene som en harmløs, om enn spesiell, mann som gjorde småjobber og av og til passet barn, var nå hovedmistenkt i en voldelig bortføring.

Senere samme kveld fant myndighetene Gein i en matbutikk i West Plainfield og tok ham i varetekt. Han hadde nettopp spist middag med noen naboer, en detalj som fremhevet den sterke kontrasten mellom hans rolige offentlige fasade og den mørke virkeligheten som snart skulle avdekkes. Med Gein i arresten kjørte betjenter fra Waushara County Sheriff’s Department ut til hans isolerte og forfalne gård for å gjennomføre en ransaking som skulle avsløre en historie om skrekk hinsides deres mørkeste fantasier.

Et hus av ubeskrivelige redsler

Gjennomsøkingen av Gein-gården begynte i ly av en landlig natt i Wisconsin. Eiendommen hadde ikke strøm, noe som tvang den dystre prosesjonen av politifolk til å stole på de skarpe lysstrålene fra generatorer, søkelys og håndholdte lykter for å trenge gjennom mørket. Etterforskningen startet i et skur på eiendommen, og det var der en betjent gjorde den første av mange grufulle oppdagelser. Hengende opp ned fra en tverrbjelke, med tau rundt håndleddene og en stang ved anklene, var den halshuggede kroppen til Bernice Worden. Brystkassen hennes var blitt sløyd og behandlet som en hjort. En obduksjon skulle senere bekrefte at hun var blitt drept med en.22-kaliber rifle, og at alle de forferdelige lemlestelsene var blitt utført etter hennes død.

Da ransakingen flyttet fra skuret til hovedhuset, ble det fulle, ufattelige omfanget av Geins aktiviteter tydelig. Husets indre var ikke bare et åsted, men et makabert museum, et vitnesbyrd om et tiår med mord og gravplyndring. Den store mengden og arten av gjenstandene som ble funnet der inne, gjorde erfarne etterforskere fysisk syke; noen ble tvunget til å gå ut for å få frisk luft før de kunne fortsette arbeidet.

Gårdens tilstand ga et isnende kart over Geins splittede sinn. Mens han bevarte sin mors rom – overetasjen, stuen nede og soverommet hennes – som en uberørt helligdom, urørt siden hennes død og forseglet fra resten av huset, hadde hans egne boligområder forfalt til et skittent verksted av redsler. Denne fysiske adskillelsen speilet en dyp psykologisk splittelse. Helligdommen representerte den idealiserte, bevisst tilbedte morsfiguren hvis puritanske prekener hadde dominert livet hans. I skarp kontrast var verkstedet domenet for hans undertrykte, ubevisste vrede og perverse begjær, der han utspilte sine voldelige, fetisjistiske fantasier på surrogater – kvinner som lignet hans mor. Han kunne ikke vanhellige ideen om sin mor, så han skjendet andres kropper i sitt eget profane rom. Huset i seg selv sto som en fysisk manifestasjon av hans psykose: en hellig kjerne omgitt av et landskap av vanhelligelse.

En offisiell inventarliste over de oppdagede gjenstandene katalogiserte en samling grusomheter som sjokkerte nasjonen:

Menneskelige levninger som dekorasjon og redskaper: Etterforskerne fant hele menneskebein og beinfragmenter spredt over hele huset. Fire menneskekranier var festet til Geins sengestolper, mens andre, med avsagde topper, ble brukt som suppeboller. En papirkurv var laget av menneskehud, flere stoler var trukket med det, og en lampeskjerm var blitt laget av huden fra et menneskeansikt.
Trofeer og groteske klær: Ransakingen avdekket ni ansiktsmasker laget av huden fra kvinnehoder, omhyggelig flådd av kraniene og bevart. Andre gjenstander inkluderte et korsett laget av en kvinnelig torso som var flådd fra skuldrene til midjen, gamasjer laget av menneskelig beinhud, og et belte laget av menneskelige brystvorter. I en skoeske fant betjentene ni bevarte vulvaer. Andre funn inkluderte fire neser, et par lepper som ble brukt som snor til en rullegardin, og bevarte kvinnelige fingernegler. Kanskje den mest forstyrrende skapelsen var en “kvinnedrakt”, en vest laget av den bevarte huden og kjøttet fra en kvinnes torso, komplett med bryster.
Bevis på bekreftede ofre: Levningene av Geins to kjente mordofre ble også identifisert. Bernice Wordens hode ble oppdaget i en striesekk, og hjertet hennes ble funnet i en plastpose på komfyren. Hodet til Mary Hogan, en lokal kroeier som hadde forsvunnet i 1954, ble funnet i en eske, og en maske laget av ansiktet hennes lå i en papirpose.

Gjenstandene ble fotografert ved statens kriminaltekniske laboratorium før de, som offisielle rapporter uttalte, ble “håndtert på en anstendig måte”. Den stille altmuligmannen fra Plainfield var nå avslørt som “Slakteren fra Plainfield”, et uhyre som hadde levd uoppdaget blant sine naboer i årevis.

Skapelsen av et monster: En barndom i isolasjon

For å forstå redslene som ble funnet på Gein-gården, må man se på den kvelende isolasjonen og den psykologiske pinen i Edward Geins oppvekstår. Født 27. august 1906 i La Crosse, Wisconsin, var han den yngste av to sønner av George og Augusta Gein. Familiedynamikken var dypt giftig. George Gein var en sjenert, alkoholisert garver som ofte var arbeidsledig og var både verbalt og fysisk voldelig mot sønnene sine.

Den virkelige autoriteten i husholdningen var Augusta. En dominerende og fanatisk religiøs kvinne, hun hadde en glødende forakt for verden utenfor sitt hjem. Hun preket utrettelig for Ed og hans eldre bror, Henry, at alle kvinner (unntatt henne selv) var djevelens instrumenter, og at lyst og kjødelig begjær var dødssynder. Hun leste grafiske passasjer fra Det gamle testamente for dem som beskrev guddommelig gjengjeldelse og profeterte at en stor flom ville komme for å vaske bort de moderne kvinnenes synder. Augusta frarådet aktivt sønnene sine å skaffe seg venner og så all kontakt utenfra som en korrumperende innflytelse. Til tross for hennes verbale overgrep og tyranniske kontroll, utviklet Ed en intens, altoppslukende hengivenhet til henne, en fiksering som senere skulle vise seg å være kjernen i hans patologi.

I 1914, i et forsøk på å ytterligere isolere familien sin fra samfunnets oppfattede ondskap, solgte Augusta familiens matbutikk i La Crosse og flyttet dem til en avsidesliggende gård på 275 dekar i utkanten av Plainfield. Denne fysiske isolasjonen forsterket det psykologiske fengselet hun allerede hadde bygget for sønnene sine. I årevis var Eds liv begrenset til gården og skolen, med moren som den eneste dommeren over hans virkelighet.

En familie ødelagt, et sinn sluppet løs

Den skjøre og perverse verdenen Augusta Gein hadde bygget, begynte å smuldre med en rekke dødsfall som etterlot Ed helt alene, og banet vei for hans fullstendige psykologiske sammenbrudd. Den første som døde var faren hans, George, som bukket under for hjertesvikt forårsaket av alkoholismen sin i 1940, 66 år gammel. Hans død etterlot Ed og Henry til å drive gården og ta på seg småjobber for å forsørge moren.

Fire år senere, den 16. mai 1944, døde Eds bror, Henry, under omstendigheter som forblir dypt mistenkelige. Som 43-åring hadde Henry begynt å uttrykke bekymring for Eds usunne tilknytning til moren deres og utfordret av og til Augustas tyranniske synspunkter i Eds nærvær. På dagen for sin død brant brødrene myrvegetasjon på eiendommen da brannen angivelig kom ut av kontroll. Ed gikk senere til politiet for å melde broren savnet og hevdet at de hadde kommet fra hverandre i røyken og mørket.

Men da en letegruppe ankom, kunne Ed lede dem direkte til Henrys kropp, som ble funnet liggende med ansiktet ned i et område av feltet som ikke var blitt berørt av brannen. En undersøkelse av kroppen avslørte at Henry hadde fått alvorlige blåmerker på hodet, skader som var uforenlige med død ved brann eller røykinnånding. Til tross for disse motstridende bevisene, avviste de lokale myndighetene, som angivelig ikke trodde den saktmodige Ed var i stand til vold, enhver mistanke om kriminell handling. Fylkets rettsmedisiner oppførte offisielt dødsårsaken som kvelning, og ingen formell etterforskning eller obduksjon ble utført. Selv om mange etterforskere senere skulle mistenke at Henry var Eds første offer, har denne påstanden aldri blitt bevist.

Det siste og mest ødeleggende slaget kom den 29. desember 1945, da Augusta døde etter en rekke lammende slag. Hennes død kuttet Geins siste bånd til familien og regnes som katalysatoren som sendte ham fra en tilstand av alvorlig psykologisk undertrykkelse til en av aktiv, makaber psykopati. For første gang på sine 39 år var Ed Gein helt alene på den isolerte gården med sine mørke og voksende besettelser.

Uhyrets verk: Fra graver til mord

I de ensomme årene etter morens død forvandlet Gein familiegården til et laboratorium for sine depraverte fantasier. Han forsørget seg med et statlig gårdsbrukstilskudd og ved å ta på seg småjobber som lokal altmuligmann, en rolle som holdt ham i utkanten av samfunnslivet. Alene i det forfalne huset forseglet han morens rom og begynte å fordype seg i sine besettelser, leste anatomibøker og pulpmagasiner fylt med historier om nazistiske medisinske eksperimenter, krympede hoder og kannibalisme.

Hans nedstigning begynte med gravplyndring. Fra rundt 1947 gjorde Gein dusinvis av nattlige besøk på tre lokale kirkegårder. Han siktet seg inn på ferske graver tilhørende middelaldrende kvinner, spesielt de han trodde lignet hans avdøde mor. Han fortalte senere etterforskerne at han ofte havnet i en “transe-lignende” tilstand under disse utfluktene. Han gravde opp kroppene, tok dem med tilbake til gården sin og brukte sine selvlærte taksidermiferdigheter til å garve hudene deres og lage sin makabre samling av husholdningsartikler og klær. Han innrømmet å ha plyndret ni graver med hell og ledet myndighetene til deres plasseringer, der oppgravinger av flere graver bekreftet historien hans.

Mordene Gein begikk var ikke drevet av lidenskap eller raseri i konvensjonell forstand, men var kjølig utilitaristiske handlinger. Han så ikke ut til å drepe for spenningens skyld, men snarere for å skaffe råmaterialer til sine fetisjistiske ritualer når hans primære kilde – kirkegårdene – viste seg å være utilstrekkelig. Mordene var et funksjonelt middel for et mål, en forutsetning for det “virkelige” arbeidet med partering og håndverk som oppfylte hans ultimate fantasi: å skape en “kvinnedrakt” av menneskehud slik at han, med hans egne ord, kunne “bli sin mor”. Denne distanserte, praktiske tilnærmingen til drap understreker forrangen til hans nekrofili og fetisjisme, noe som skiller hans patologi fra seriemordere som primært motiveres av selve drapshandlingen.

Hans eskalering fra gravplyndrer til morder begynte i 1954.

Mary Hogan: Natten til 8. desember 1954 forsvant Mary Hogan, den 51 år gamle eieren av en lokal taverna som Gein besøkte. Etterforskerne fant en stor blodpøl på gulvet og en avfyrt.32-kaliber patronhylse, men Hogans kropp var borte. År senere skulle Gein tilstå å ha skutt henne, plassert kroppen hennes på en slede og dratt den tilbake til gården sin. Hodeskallen hennes og en maske laget av ansiktet hennes var blant redslene som ble oppdaget i huset hans i 1957.
Bernice Worden: Tre år senere, den 16. november 1957, begikk Gein sitt siste bekreftede mord. Han gikk inn i jernvarehandelen i Plainfield, og da Bernice Worden var distrahert, ladet han en.22-kaliber rifle fra butikkens utstilling med en patron han hadde med seg i lommen og skjøt henne. Denne handlingen, født av den samme dystre nødvendigheten som mordet på Hogan, skulle til slutt føre til hans arrestasjon og avsløre hele dybden av hans depravasjon for verden.

Rettferdighet for en galning: Rettssaken og institusjonaliseringen

Saken om Ed Gein utgjorde en enestående utfordring for 1950-tallets retts- og psykiatrisystemer. Den 21. november 1957 ble Gein stilt for retten i Waushara County Court, siktet for ett tilfelle av overlagt drap på Bernice Worden. Advokaten hans erklærte ham ikke skyldig på grunn av sinnssykdom. Etter en psykiatrisk evaluering ble Gein diagnostisert med schizofreni, og den 6. januar 1958 ble han erklært mentalt inkompetent og uegnet til å stilles for retten.

Gein ble deretter innlagt på Central State Hospital for the Criminally Insane i Waupun, Wisconsin, en høysikkerhetsinstitusjon. I det neste tiåret levde han i fangenskap, og ble senere overført til Mendota State Hospital i Madison. I denne perioden var han, etter alle beretninger, en stille og samarbeidsvillig pasient. Han hadde forskjellige jobber innenfor institusjonene, inkludert som murerassistent, snekkerassistent og hjelpepleier, og skapte aldri noen problemer. Denne milde oppførselen sto i så sterk kontrast til den makabre naturen til hans forbrytelser at den fortsatte å forvirre det medisinske personalet. Den eneste atferden som angivelig bekymret personalet, var hans vane med å stirre intenst og urovekkende på de kvinnelige sykepleierne og hjelpepleierne.

Innen 1968 fastslo legene at Geins mentale tilstand hadde forbedret seg til det punktet at han nå var kompetent til å stilles for retten og kunne bistå i sitt eget forsvar. Rettssaken startet 7. november 1968, nesten elleve år etter arrestasjonen. Påtalemyndigheten valgte, med henvisning til økonomiske begrensninger, å kun tiltale ham for drapet på Bernice Worden. Rettssaken ble delt i to. I den første fasen fant en jury ham skyldig i overlagt drap. Den andre fasen var en rettssak for dommer Robert H. Gollmar for å avgjøre hans tilregnelighet på tidspunktet for forbrytelsen. Dommer Gollmar dømte til slutt at Gein var ikke skyldig på grunn av sinnssykdom, og fant at han var psykotisk da han drepte Worden.

Med denne dommen ble Gein ikke sendt i fengsel, men ble i stedet gjeninnlagt på Central State Hospital for å tilbringe resten av livet i psykiatrisk behandling. Med unntak av en mislykket begjæring om løslatelse i 1974, levde han sine dager stille innenfor institusjonens murer, en “mønsterpasient” hvis rolige eksistens skjulte redslene han hadde sluppet løs.

Skrekkens bestefar: Geins varige kulturelle skygge

Oppdagelsen av Ed Geins forbrytelser i 1957 utløste en mediestorm. Reportere fra hele verden strømmet til den lille byen i Wisconsin, og historien om “Uhyret fra Plainfield” sjokkerte og fascinerte publikum og det psykologiske samfunnet. Mer enn bare en makaber nyhetshistorie, traff Geins sak en gryende etterkrigsangst, knuste det idylliske bildet av småby-Amerika og introduserte en skremmende ny arketype i det kulturelle leksikonet: den stille, beskjedne naboen som bærer på monstrøse hemmeligheter.

Geins dypeste og mest varige arv er imidlertid hans rolle som ufrivillig muse for den moderne skrekksjangeren. De spesifikke, dokumenterte detaljene i hans psykose – hans forhold til sin mor, hans gravplyndring og hans tilvirkning av gjenstander fra menneskelige levninger – var så unikt forstyrrende at de ga råmaterialet til noen av fiksjonens mest ikoniske skurker. Selv om filmene han inspirerte ikke er direkte gjenfortellinger av hans liv, lånte de selektivt nøkkelelementer fra hans patologi for å skape varige monstre.

Fiktiv karakter	Film/Roman	Viktige inspirasjonskilder fra Gein-saken
Norman Bates	Psycho (1960)	Besatt, patologisk forhold til en avdød, dominerende mor; isolasjon og psykisk sammenbrudd etter hennes død; bevaring av morens rom som en helligdom.
Leatherface	The Texas Chain Saw Massacre (1974)	Bruk av masker laget av menneskehud; dekorering av hjemmet med møbler og trofeer laget av menneskebein og hud; den isolerte, forfalne gårdsmiljøet.
Jame “Buffalo Bill” Gumb	Nattsvermeren (1991)	Ønsket om å bli en kvinne ved å lage en “kvinnedrakt” av huden til kvinnelige ofre. Dette er det mest direkte og spesifikke lånet fra Geins uttalte fantasi.

Den enorme populariteten til disse filmene har ført til en sammenblanding av deres fiktive fortellinger med fakta om Geins faktiske forbrytelser. Det er avgjørende å skille fakta fra fiksjon. Gein var ikke en motorsag-svingende galning, og han var heller ikke en del av en kannibalistisk familie; selv om han laget skåler av hodeskaller, nektet han for å ha praktisert kannibalisme. Han var en ensom figur hvis bekreftede offerantall er to, ikke de dusinvis som ofte antydes av hans filmatiske motstykker. Hans sanne redsel lå ikke i høye dødstall eller dramatiske jaktscener, men i den stille, metodiske skjendingen av de døde, født av et sinn forvrengt av isolasjon og besettelse.

En umerket grav i Plainfield

De fysiske restene av Ed Geins liv ble systematisk slettet. Hans “skrekkens hus”, som kort hadde blitt en morbid turistattraksjon for nysgjerrige, ble ødelagt av en brann med mistenkelig opprinnelse den 20. mars 1958, rett før eiendommen og dens innhold skulle auksjoneres bort. Da Gein ble informert om brannen mens han var i varetekt, trakk han angivelig på skuldrene og sa: “Like greit”. Bilen hans, som han hadde brukt til å transportere lik, ble solgt på auksjon til en tivolioperatør som tok 25 cent av publikum for en visning.

Da helsen hans sviktet på slutten av 1970-tallet, ble Gein overført til Mendota Mental Health Institute i Madison. Han døde der 26. juli 1984, 77 år gammel, av respirasjonssvikt som følge av lungekreft. Han ble gravlagt på Plainfield Cemetery, i familiegraven mellom foreldrene og broren Henry.

Selv i døden vedvarte hans beryktelse. Gravsteinen hans ble et mål for suvenirjegere, som gjennom årene hakket bort biter av steinen til hele gravsteinen ble stjålet i juni 2000. Den ble funnet igjen et år senere i nærheten av Seattle og plassert i forvaring hos Waushara County Sheriff’s Department for å forhindre ytterligere skjending. I dag ligger Edward Geins grav umerket, et stille stykke land på en rolig kirkegård i Wisconsin, som ikke gir noe fysisk spor av mannen hvis makabre gjerninger etterlot et uutslettelig og blodig merke på den amerikanske psyken.

Discussion

There are 0 comments.

```

Människor

Ed Gein: Den sanna historien om Ghoulen från Plainfield som inspirerade ‘Psycho’ och modern skräck

Ed Gein. By https://humple.club/uploads/posts/2022-11/1669045023_48-humple-club-p-ed-gein-kostyum-zhenskie-oboi-54.jpg, Fair use, https://en.wikipedia.org/w/index.php?curid=5618251

Penelope H. Fritz 27 August 2025, 3:52 pm

Bernice Wordens försvinnande

Under den lugna morgonen den 16 november 1957, i den lilla, anspråkslösa staden Plainfield i Wisconsin, försvann 58-åriga Bernice Worden från den järnhandel hon ägde. Det var öppningsdagen för hjortjaktsäsongen, och med en stor del av stadens manliga befolkning i skogarna var gatorna ovanligt stilla. Lugnet krossades runt klockan 17.00 när Wordens son, vicesheriff Frank Worden, gick in i butiken och fann en scen som omedelbart tydde på våld. Kassaapparaten var öppen och mörka blodfläckar färgade trägolvet.

När utredarna började pussla ihop morgonens händelser framkom en avgörande ledtråd från dagens annars vardagliga affärsregister. Det sista kvittot som Bernice Worden hade skrivit var för en gallon kylarvätska. Frank Worden kom ihåg ett samtal som omedelbart kastade misstankarna på en lokalinvånare. Han berättade för sina kollegor att en tillbakadragen och excentrisk lokal hantverkare, 51-årige Edward “Ed” Gein, hade varit i butiken kvällen innan och nämnt att han skulle återkomma nästa morgon för att köpa just den varan. Gein, känd av sina grannar som en ofarlig, om än säregen, man som utförde småjobb och ibland passade barn, var nu huvudmisstänkt i en våldsam bortförande.

Senare samma kväll hittade myndigheterna Gein i en livsmedelsbutik i West Plainfield och grep honom. Han hade precis ätit middag med några grannar, en detalj som belyste den skarpa kontrasten mellan hans stillsamma offentliga persona och den mörka verklighet som snart skulle avslöjas. Med Gein i förvar körde poliser från Waushara County Sheriff’s Department ut till hans isolerade, förfallna gård för att genomföra en husrannsakan som skulle avslöja en historia av fasa bortom deras mörkaste fantasier.

Ett hus av outsägliga fasor

Genomsökningen av Geins gård inleddes i skydd av en lantlig natt i Wisconsin. Fastigheten saknade elektricitet, vilket tvingade den dystra processionen av poliser att förlita sig på de skarpa ljuskäglorna från generatorer, strålkastare och handhållna lyktor för att tränga igenom mörkret. Deras utredning började i ett skjul på egendomen, och det var där en vicesheriff gjorde den första av många makabra upptäckter. Hängande upp och ner från en tvärbjälke, med rep om handlederna och en stång vid anklarna, fanns den halshuggna kroppen av Bernice Worden. Hennes bål hade tagits ur och styckats som ett hjortdjur. En obduktion skulle senare bekräfta att hon hade dödats med ett.22-kalibrigt gevär och att alla de fruktansvärda stympningarna hade utförts efter hennes död.

När genomsökningen flyttade från skjulet till huvudbyggnaden blev den fulla, ofattbara omfattningen av Geins aktiviteter uppenbar. Husets inre var inte bara en brottsplats, utan ett makabert museum, ett testamente över ett decennium av mord och gravplundring. Den stora mängden och arten av de föremål som hittades där inne gjorde erfarna utredare fysiskt illamående; några tvingades gå ut för att få frisk luft innan de kunde fortsätta sitt arbete.

Gårdens tillstånd erbjöd en isande karta över Geins splittrade psyke. Medan han bevarade sin mors rum – övervåningen, vardagsrummet på nedervåningen och hennes sovrum – som en orörd helgedom, orörd sedan hennes död och förseglad från resten av huset, hade hans egna bostadsutrymmen förvandlats till en smutsig verkstad av fasor. Denna fysiska separation speglade en djup psykologisk splittring. Helgedomen representerade den idealiserade, medvetet dyrkade modersfiguren vars puritanska predikningar hade dominerat hans liv. I skarp kontrast var verkstaden domänen för hans undertryckta, omedvetna vrede och perversa begär, där han iscensatte sina våldsamma, fetischistiska fantasier på surrogat – kvinnor som liknade hans mor. Han kunde inte vanhelga idén om sin mor, så han skändade andras kroppar i sitt eget profana utrymme. Huset i sig stod som en fysisk manifestation av hans psykos: en helig kärna omgiven av ett landskap av vanhelgande.

En officiell inventering av de upptäckta föremålen katalogiserade en samling grymheter som chockade nationen:

Mänskliga kvarlevor som dekoration och redskap: Utredarna hittade hela människoben och benfragment utspridda i hela huset. Fyra människokranier var fästa vid Geins sängstolpar, medan andra, med avsågade toppar, användes som soppskålar. En papperskorg var gjord av människohud, flera stolar var klädda med den, och en lampskärm hade tillverkats av huden från ett människoansikte.
Troféer och groteska kläder: Genomsökningen avslöjade nio ansiktsmasker gjorda av huden från kvinnohuvuden, noggrant avlägsnade från kranier och bevarade. Andra föremål inkluderade en korsett gjord av en kvinnlig bål som flåtts från axlarna till midjan, leggings tillverkade av mänsklig benhud och ett bälte gjort av mänskliga bröstvårtor. I en skokartong hittade poliserna nio bevarade vulvor. Andra upptäckter inkluderade fyra näsor, ett par läppar som användes som dragsko till en rullgardin och bevarade kvinnliga fingernaglar. Kanske den mest störande skapelsen var en “kvinnodräkt”, en väst gjord av den bevarade huden och köttet från en kvinnas bål, komplett med bröst.
Bevis på bekräftade offer: Kvarlevorna av Geins två kända mordoffer identifierades också. Bernice Wordens huvud upptäcktes i en jutesäck, och hennes hjärta hittades i en plastpåse på spisen. Huvudet av Mary Hogan, en lokal krogägare som hade försvunnit 1954, hittades i en låda, och en mask gjord av hennes ansikte låg i en papperspåse.

Föremålen fotograferades vid statens kriminaltekniska laboratorium innan de, som officiella rapporter angav, “omhändertogs på ett anständigt sätt”. Den tystlåtne hantverkaren från Plainfield var nu avslöjad som “Slaktaren från Plainfield”, en ghoul som hade levt oupptäckt bland sina grannar i åratal.

Skapandet av ett monster: En barndom i isolering

För att förstå de fasor som hittades på Geins gård måste man se på den kvävande isoleringen och psykologiska plågan under Edward Geins uppväxtår. Född den 27 augusti 1906 i La Crosse, Wisconsin, var han den yngre av två söner till George och Augusta Gein. Familjedynamiken var djupt giftig. George Gein var en timid, alkoholiserad garvare som ofta var arbetslös och var både verbalt och fysiskt våldsam mot sina söner.

Den verkliga auktoriteten i hushållet var Augusta. En dominerande och fanatiskt religiös kvinna, hon hyste ett brinnande förakt för världen utanför sitt hem. Hon predikade obevekligt för Ed och hans äldre bror, Henry, att alla kvinnor (förutom hon själv) var djävulens instrument, och att lust och köttsligt begär var dödssynder. Hon läste grafiska passager från Gamla testamentet för dem som beskrev gudomlig vedergällning och profeterade att en stor flod skulle komma för att tvätta bort de moderna kvinnornas synder. Augusta avrådde aktivt sina söner från att skaffa vänner och såg all kontakt utifrån som ett korrumperande inflytande. Trots hennes verbala övergrepp och tyranniska kontroll utvecklade Ed en intensiv, uppslukande hängivenhet till henne, en fixering som senare skulle visa sig vara kärnan i hans patologi.

År 1914, i ett försök att ytterligare isolera sin familj från samhällets upplevda ondska, sålde Augusta familjens livsmedelsbutik i La Crosse och flyttade dem till en avskild gård på 275 tunnland i utkanten av Plainfield. Denna fysiska isolering förstärkte det psykologiska fängelse hon redan hade byggt för sina söner. I åratal var Eds liv begränsat till gården och skolan, med hans mor som den enda domaren över hans verklighet.

En familj i spillror, ett psyke i fritt fall

Den bräckliga och perversa värld som Augusta Gein hade byggt började falla samman med en rad dödsfall som lämnade Ed helt ensam, vilket banade väg för hans fullständiga psykologiska kollaps. Den första som dog var hans far, George, som dukade under för hjärtsvikt orsakad av sin alkoholism 1940 vid 66 års ålder. Hans död lämnade Ed och Henry att sköta gården och ta på sig småjobb för att försörja sin mor.

Fyra år senare, den 16 maj 1944, dog Eds bror, Henry, under omständigheter som förblir djupt misstänkta. Vid 43 års ålder hade Henry börjat uttrycka oro över Eds ohälsosamma band till deras mor och utmanade ibland Augustas tyranniska åsikter i Eds närvaro. På dagen för sin död brände bröderna kärrvegetation på egendomen när elden enligt uppgift kom utom kontroll. Ed gick senare till polisen för att anmäla sin bror försvunnen och hävdade att de hade kommit ifrån varandra i rök och mörker.

Men när en sökgrupp anlände kunde Ed leda dem direkt till Henrys kropp, som hittades liggande med ansiktet nedåt i ett område av fältet som inte hade berörts av elden. En undersökning av kroppen visade att Henry hade fått allvarliga blåmärken på huvudet, skador som var oförenliga med död genom brand eller rökinandning. Trots dessa motsägelsefulla bevis avfärdade de lokala myndigheterna, som enligt uppgift inte trodde att den timide Ed var kapabel till våld, alla misstankar om brott. Länets rättsläkare angav officiellt dödsorsaken som kvävning, och ingen formell utredning eller obduktion genomfördes. Även om många utredare senare skulle misstänka att Henry var Eds första offer, har detta påstående aldrig bevisats.

Det sista och mest förödande slaget kom den 29 december 1945, när Augusta dog efter en serie förlamande strokeanfall. Hennes död kapade Geins sista band till sin familj och anses allmänt vara den katalysator som fick honom att gå från ett tillstånd av svår psykologisk repression till ett av aktiv, makaber psykopati. För första gången på sina 39 år var Ed Gein helt ensam på den isolerade gården med sina mörka och växande besattheter.

Ghoulen’s verk: Från gravar till mord

Under de ensamma åren efter sin mors död förvandlade Gein familjegården till ett laboratorium för sina depraverade fantasier. Han försörjde sig på ett statligt jordbruksstöd och genom att ta på sig småjobb som lokal hantverkare, en roll som höll honom i utkanten av samhällslivet. Ensam i det förfallna huset förseglade han sin mors rum och började fördjupa sig i sina besattheter, läste anatomiböcker och pulpmagasin fyllda med berättelser om nazistiska medicinska experiment, krympta huvuden och kannibalism.

Hans nedstigning började med gravplundring. Från omkring 1947 gjorde Gein dussintals nattliga besök på tre lokala kyrkogårdar. Han riktade in sig på färska gravar tillhörande medelålders kvinnor, särskilt de han trodde liknade hans avlidna mor. Han berättade senare för utredarna att han ofta hamnade i ett “dvala-liknande” tillstånd under dessa utflykter. Han grävde upp kropparna, tog dem tillbaka till sin gård och använde sina självlärda taxidermikunskaper för att garva deras hudar och tillverka sin makabra samling av hushållsartiklar och kläder. Han erkände att han framgångsrikt hade plundrat nio gravar och ledde myndigheterna till deras platser, där uppgrävningar av flera gravar bekräftade hans historia.

De mord Gein begick drevs inte av passion eller raseri i konventionell mening, utan var kyligt utilitaristiska handlingar. Han verkade inte döda för spänningens skull, utan snarare för att skaffa råmaterial till sina fetischistiska ritualer när hans primära källa – kyrkogårdarna – visade sig otillräcklig. Morden var ett funktionellt medel för ett mål, en förutsättning för det “riktiga” arbetet med styckning och hantverk som uppfyllde hans ultimata fantasi: att skapa en “kvinnodräkt” av människohud så att han, med hans egna ord, kunde “bli sin mor”. Detta distanserade, praktiska tillvägagångssätt till mord understryker primatet av hans nekrofili och fetischism, vilket skiljer hans patologi från seriemördare som primärt motiveras av själva dödandet.

Hans eskalering från gravplundrare till mördare började 1954.

Mary Hogan: Natten till den 8 december 1954 försvann Mary Hogan, den 51-åriga ägaren till en lokal krog som Gein besökte. Utredarna hittade en stor blodpöl på golvet och en avfyrad.32-kalibrig patronhylsa, men Hogans kropp var borta. År senare skulle Gein erkänna att han skjutit henne, placerat hennes kropp på en kälke och dragit den tillbaka till sin gård. Hennes kranium och en mask gjord av hennes ansikte fanns bland de fasor som upptäcktes i hans hus 1957.
Bernice Worden: Tre år senare, den 16 november 1957, begick Gein sitt sista bekräftade mord. Han gick in i järnhandeln i Plainfield, och när Bernice Worden var distraherad, laddade han ett.22-kalibrigt gevär från butikens utställning med en patron han hade med sig i fickan och sköt henne. Denna handling, född ur samma dystra nödvändighet som mordet på Hogan, skulle slutligen leda till hans gripande och avslöja hela djupet av hans depravation för världen.

Rättvisa för en galning: Rättegången och institutionaliseringen

Fallet Ed Gein utgjorde en aldrig tidigare skådad utmaning för 1950-talets rätts- och psykiatrisystem. Den 21 november 1957 ställdes Gein inför rätta i Waushara County Court anklagad för mord av första graden på Bernice Worden. Hans advokat yrkade på icke skyldig på grund av sinnessjukdom. Efter en psykiatrisk utvärdering diagnostiserades Gein med schizofreni och den 6 januari 1958 förklarades han mentalt inkompetent och olämplig att ställas inför rätta.

Gein blev därefter intagen på Central State Hospital for the Criminally Insane i Waupun, Wisconsin, en högsäkerhetsanläggning. Under det följande decenniet levde han i fångenskap och överfördes senare till Mendota State Hospital i Madison. Under denna period var han, enligt alla redogörelser, en tyst och samarbetsvillig patient. Han arbetade med olika sysslor inom institutionerna, bland annat som murarassistent, snickarassistent och sjukvårdsbiträde, och orsakade aldrig några problem. Detta milda uppträdande stod i så skarp kontrast till den makabra naturen hos hans brott att det fortsatte att förbrylla den medicinska personalen. Det enda beteende som enligt uppgift oroade personalen var hans vana att stirra intensivt och oroande på de kvinnliga sjuksköterskorna och biträdena.

År 1968 bedömde läkarna att Geins mentala tillstånd hade förbättrats till den grad att han nu var kompetent att ställas inför rätta och kunde medverka i sitt eget försvar. Rättegången inleddes den 7 november 1968, nästan elva år efter hans gripande. Åklagaren valde, med hänvisning till ekonomiska begränsningar, att endast åtala honom för mordet på Bernice Worden. Rättegången delades upp. I den första fasen fann en jury honom skyldig till mord av första graden. Den andra fasen var en rättegång inför domare Robert H. Gollmar för att avgöra hans sinnestillstånd vid tiden för brottet. Domare Gollmar dömde slutligen att Gein var icke skyldig på grund av sinnessjukdom, och fann att han var psykotisk när han dödade Worden.

Med denna dom skickades Gein inte till fängelse utan återintogs på Central State Hospital för att tillbringa resten av sitt liv i psykiatrisk vård. Förutom en misslyckad petition om frigivning 1974 levde han sina dagar stillsamt inom institutionens väggar, en “mönsterpatient” vars stillsamma existens dolde de fasor han hade släppt lös.

Skräckens fader: Geins bestående kulturella skugga

Upptäckten av Ed Geins brott 1957 utlöste en mediestorm. Reportrar från hela världen flockades till den lilla staden i Wisconsin, och historien om “Ghoulen från Plainfield” chockade och fascinerade allmänheten och det psykologiska samfundet. Mer än bara en makaber nyhetshistoria, berörde Geins fall en spirande efterkrigsångest, krossade den idylliska bilden av småstadsamerika och introducerade en skrämmande ny arketyp i det kulturella lexikonet: den tysta, anspråkslösa grannen som bär på monstruösa hemligheter.

Geins mest djupgående och bestående arv är dock hans roll som ofrivillig musa för den moderna skräckgenren. De specifika, dokumenterade detaljerna i hans psykos – hans förhållande till sin mor, hans gravplundring och hans tillverkning av mänskliga kvarlevor – var så unikt störande att de utgjorde råmaterialet för några av fiktionens mest ikoniska skurkar. Även om filmerna han inspirerade inte är direkta återberättelser av hans liv, lånade de selektivt nyckelelement från hans patologi för att skapa bestående monster.

Fiktiv karaktär	Film/Roman	Viktiga inspirationer från Geins fall
Norman Bates	Psycho (1960)	Besatt, patologiskt förhållande till en avliden, dominerande mor; isolering och psykiskt sammanbrott efter hennes död; bevarandet av moderns rum som en helgedom.
Leatherface	Motorsågsmassakern (1974)	Bär masker tillverkade av människohud; dekorerar sitt hem med möbler och troféer gjorda av människoben och hud; den isolerade, förfallna gårdsmiljön.
Jame “Buffalo Bill” Gumb	När lammen tystnar (1991)	Önskan att bli kvinna genom att skapa en “kvinnodräkt” av huden från kvinnliga offer. Detta är det mest direkta och specifika lånet från Geins uttalade fantasi.

Den enorma populariteten hos dessa filmer har lett till att deras fiktiva berättelser har blandats ihop med fakta om Geins faktiska brott. Det är avgörande att skilja fakta från fiktion. Gein var inte en motorsågs-svingande galning, och han var inte heller en del av en kannibalistisk familj; även om han gjorde skålar av kranier, förnekade han att han ägnade sig åt kannibalism. Han var en ensam figur vars bekräftade offerantal är två, inte de dussintals som ofta antyds av hans filmiska motsvarigheter. Hans sanna fasa låg inte i höga dödssiffror eller dramatiska jaktscener, utan i den tysta, metodiska skändningen av de döda, född ur ett sinne förvridet av isolering och besatthet.

En omärkt grav i Plainfield

De fysiska resterna av Ed Geins liv utplånades systematiskt. Hans “skräckhus”, som kortvarigt hade blivit en morbid turistattraktion för nyfikna, förstördes av en brand med misstänkt ursprung den 20 mars 1958, precis innan egendomen och dess innehåll skulle auktioneras ut. När Gein informerades om branden medan han var i förvar, ryckte han enligt uppgift på axlarna och sa: “Lika bra det”. Hans bil, som han hade använt för att transportera kroppar, såldes på auktion till en tivoliägare som tog 25 cent av allmänheten för en visning.

När hans hälsa försämrades i slutet av 1970-talet överfördes Gein till Mendota Mental Health Institute i Madison. Han dog där den 26 juli 1984, vid 77 års ålder, av andningssvikt till följd av lungcancer. Han begravdes på Plainfield Cemetery, i familjegraven mellan sina föräldrar och sin bror Henry.

Även i döden levde hans ryktbarhet kvar. Hans gravsten blev ett mål för souvenirjägare, som under årens lopp högg bort bitar av stenen tills hela gravstenen stals i juni 2000. Den återfanns ett år senare nära Seattle och placerades i förvar hos Waushara County Sheriff’s Department för att förhindra ytterligare skändning. Idag ligger Edward Geins grav omärkt, en tyst bit mark på en stillsam kyrkogård i Wisconsin, som inte erbjuder något fysiskt spår av mannen vars makabra gärningar lämnade ett outplånligt och blodigt märke på den amerikanska psyken.

Discussion

There are 0 comments.

```